Et ambisiøst prosjekt

Jeg har et ambisiøst prosjekt. Jeg skal skrive religiøse tekster. Men ikke sånn som du tror. Dette er et manifest fra ei påtroppende hovgydje. Det er med ydmykhet og stolthet at jeg tar opp vervet som hovgydje for Draupnir. Bifrost har vært et offentlig godkjent trossamfunn siden 1996 og Draupnir var det ene av de to blotslagene den gangen. Bare det gjør meg smånervøs. Men jeg gleder meg og har mange ideer til blot jeg vil gjennomføre i tida som kommer. For folk utenfor åsatrua er det gjerne slik at de spør meg «men tror du virkelig på Tor og Odin?». Det enkle svaret er både ja og nei.  Ja, fordi jeg er tro mot æsene. Men også nei. Nei fordi jeg tror ikke religion, jeg gjør min religion. Jeg kjøper ikke helt det jeg en gang lærte på søndagsskolen om at bare man begynner å tro så endrer alt seg. «Send thoughts and prayers». Nei, jeg tenker jeg også må gjøre. Jeg liker å være samlet til høytid og har et behov for at overgangene i livet markeres. Som ung prøvde jeg å passe inn i kirken, men det lå et subtilt krav om underkastelse under, og jeg fant ut at det ikke passet for meg. Men jeg savnet likevel høytiden. Hva er egentlig en høytidelig markering? Når man plukker vekk en del staffasje, er det ikke egentlig at man samler seg, alene eller sammen, og tar en tid utenom hverdagen som man gjør til høytid? Da jeg fant Draupnir fant jeg også et nav der årstidsblotene satte eikene i årstidshjulet på plass i tiden, og jeg sluttet å grue meg så fælt til vinteren hele tiden. Jeg er glad i varmen. Jeg kommer ikke til å være den best beleste i forsamlingen. Til det er jeg alt for mye av en historiesnekker og drømmer. Når jeg leser ender jeg ofte opp med å bli inspirert, og lager mine egne kvad. Jeg er stolt over å ha fått utgitt ei historie om Heimdall og et dikt om Njord. Jeg har laget min egen variant av historien til Frøy og Gerd og et dels drøyt kjærlighetsdikt til Frøy og Frøya. Begge disse siste har vært blotstekster og kommer til å gjøre reprise. Jeg er glad i mytene og liker å bruke dem. Det var først gjennom mytene jeg fant åsatrua. Jeg fant den som barn, hånd i hånd med at jeg fant eventyrene, «oppi gammelstuggu» hos Bestemor. Hun lærte meg runeskrift og vekket fortellerglede og kreativitet. Det er ikke lite jeg savner henne. Og kanskje kjenner jeg at jeg på min sti også hedrer henne, på min måte. En annen ting jeg er fascinert av er gamle skikker og håndarbeid. Jeg har lært meg litt om dette og hint, kan nålbinde et par forskjellige sting sånn tålelig bra og den mjøden jeg setter blir drikkandes. Dette er med på å dra interessen min til vikingetiden. Det er ikke umulig at en sterk kvinneposisjon da, som etter tusen år med gubbevelde, endelig er i ferd med å ta seg opp også spiller en rolle. Å ta eierskap til historien er viktig. Med jevne mellomrom dukker de opp, rasistene og nynazistene, med sine «til Valhall»-rop og runebannere. Da blir jeg svart-sint. Vi hadde guder som satte høviskhet og gjestfrihet foran annet, var skeive og dessuten gikk i cross-dress når det passet seg sånn. Rasistene og nynazistene får ingenting av mytene som sitt! De får ikke en eneste rune! Det er kulturarven vår, og de skal ikke ha den. Den er vår. Her er det forresten at jeg ikke greier å skille skribenten fra teksten. Eller gydja fra kvinnfolket. Men alt henger sammen, og jeg tror at det blir tekst av det. Det må det bli. Når jeg har samla et helt blotslag til å være mitt publikum har jeg nok fallhøyde til at jeg må levere. Ikke sant?