Nytt år, nytt utkast

Jeg skriver. Selv om jeg ikke lar høre fra meg, går det fremover med prosjektet mitt.

 Å? Har jeg ikke nevnt det? Jeg jobber med et manus. Det har jeg gjort ei stund, men tid er egentlig underlagt viktigheten av å få det gjort. For at ordensmennesket i meg allikevel føler at det har gjort jobben formidlingsmessig skal jeg likevel gi deg en tidslinje. Jeg startet å skrive førsteutkast i Nanowrimo 2019. Jeg «vant» nano det året, det vil si klarte å skrive 50.000 ord, men så dabbet skrivelysten av samtidig som romjulsapatien slo inn og jeg klarte ikke å skrive ferdig førsteutkastet den gangen. Førsteutkastet ble ferdig likevel, med tida.

Da jeg kom til høsten 2021 hadde utkastet ligget ei stund og det knurret på innsida. Jeg hadde laget meg en mental sperre som sa at redigering var for vanskelig for meg. Jeg hadde ingen metode. Men jeg hadde likevel nok ambisjoner til ikke å gi opp, og jeg meldte meg på Heksesirkel. Heksesirkel er et skrivekurs. Med verktøyene jeg skaffet meg der og en plan, har nå andreutkastet blitt ferdig. Jeg satte punktum for andreutkastredigering den 30. desember. Da hadde tre filer blitt til én og jeg synes manuset har en form som er noe.

Allikevel hadde jeg ikke høy champagneglass-føring for å markere det punktumet. Jeg nøyde meg med å skryte litt til ei skrivevenninne på telefonen. Både hun og jeg vet at det er en jobb som står igjen. Jeg har gått over til å lese for meg selv nå, og redigere leseligheten. Jeg nærmer meg like fullt et visst, skummelt, punkt. Det er snart på tide å skaffe seg testleser. Det er skummelt fordi jeg lenge har jeg levd i egen boble der teksten er bare min.  

Jeg kommer til å gjøre det likevel. Jeg har en historie å fortelle.